Faren hans var Magnus Folkesson av Folkungaætten som eide den store borgen Arnäs som ligger ved Vänerns strandkant. Arns mor, den handlekraftige fru Sigrid, hadde donert arvegården Varnhem til cisterciensermunkene, som senere oppførte et kloster nettopp der. Og det var hos munkene Arn vokste opp.
I klosteret lærte Arn seg å lese og skrive, snakke latin og fransk, og han sang sopran i koret i klosterkirken. Men fader Henri innså at Arn også trengte annen type kunnskap. Han fikk derfor være sammen med broder Guilbert, som foruten å ha ansvar for noen spesielle utenlandske hester, også hadde uante ferdigheter innen stridskunst og når det gjaldt å smi sverd. Fra da av ble Arn, som viste seg å være et naturtalent innen bueskyting, trent opp til å bli kampmester.
"In Hoc Signo Vinces”
Fader Henri funderte mye over hvilken mening Gud hadde hatt med å sende en gutt som Arn til klosteret. Når Arn først kom ut i den virkelig verden, bort fra de beskyttende murene i klosteret, var han helt uvitende om hvor overlegen stridskunnskapene hans var. Han ble hånt for den spinkle hesten som helt tydelig ikke hadde nordiske aner, og også for sverdet sitt som var usedvanlig smalt. Sverdet bar inskripsjonen "In Hoc Signo Vinces". Første gang Arn fikk vist frem hvor dyktig han var i kamp, var nå han forsvarte ætten sin på Axevalla. Det var fra det øyeblikket at sagnene og sangene om evnene hans ble kjent på folkemunne.
Arn och Cecilia – en kjærlighetshistorie
Arn møtte sin skjebne da han sto i Husaby kirke og øvde på julesanger sammen med Cecilia. Begge lot seg forundre og fascinere over stemmene som flettet seg magisk inn i hverandre, og dermed gikk det som det bruker å gå: På våren red de sammen ut på de blomstrende engene i Kinnekulle, leste fra Høysangen og lovet hverandre kjærlighet og evig troskap.
Den forbudte kjærligheten førte til at Arn ble bannlyst av biskopen og måtte forlate landet for å tjene som Tempelridder i det Hellige Landet i 20 år. Han tog farvel med Cecilia utenfor klosterporten på Gudhem, og lovte at han skulle komme tilbake og hente henne. Hver kveld i etterkant ba Arn til Jomfru Maria om at hun måtte beskytte Cecilia og barnet han ennå ikke hadde sett, og at de to skulle treffes igjen.
En av hedersreglene til Tempelridderne lød: " Når du drar sverdet ditt – ikke tenk på hvem du skal drepe. Tenk på hvem du skal beskytte". Arns største fiende, men også nære venn Saladin sa: "Om alle fiendene våre hadde vært som Al Ghouti, hadde vi aldri kunnet vinne. Men på den andre siden, om alle fiendene våre hadde vært som han, så hadde det heller ikke vært nødvendig å måtte seire". Arn deltok i mange slag i det Hellige Landet, og kunne vende tilbake til hjemlandet etter de 20 årene.
Hans første stopp tilbake i Sverige var Forshems kirke. Og det var når han lå på kne ved alteret at Jomfru Maria endelig snakket til ham og han forsto hva som var hans oppgave i livet: Å samle Sverige til ett rike. Vel tilbake på Arnäs fikk han også svar på sitt viktigste spørsmål: Cecilia var i live, ugift og hadde ikke avgitt noe klosterløfte mens de var atskilt. Da startet han sin aller lengste reise - til Näs på Visingsö for å treffe Cecilia.
Mange år har passert, men Cecilia dro likevel kjensel på Arn: "De blå øynene dine er akkurat som jeg husker dem. Og for en fredfull styrke ansiktet ditt viser. En så vakker mann finnes ikke i hele vårt rike". Så endelig fikk de to hverandre. Det var likevel mange som mente at Arn burde gått i brudeseng med en annen kvinne av litt mer praktiske årsaker, for å avverge konflikten mellom tronepretendenterna.
